Slik føles det
Hun hadde ikke snakket med noen om det på flere uker.
Etter flyttingen sluttet venninnene som hadde sagt at de skulle holde kontakten, å ringe. Den nye byen føltes som et venterom. Hun meldte seg på fordi hun ikke hadde noe å tape.
Buddyen hennes var ikke terapeut. Ikke sosialarbeider. Bare en som dukket opp på tirsdagskveldene med en kopp te og uten noen agenda.
De snakket om alt og ingenting. Været. En oppskrift som gikk galt. Et jobbintervju som gikk enda verre. Noen ganger satt de bare sammen i en videosamtale og holdt på med hver sine ting, uten å være alene.
Seks måneder senere sa hun det selv: Endelig føltes denne byen som et sted hun bodde, ikke et sted hun satt fast.
Alle historiene er satt sammen av flere historier. De gjenspeiler virkelige erfaringer, men identifiserer ikke bestemte personer.
